Utdrag fra neste bok: om hva vi kan lære av kirkehistorien

Kapittel 1

Den første kristne menighets tilblivelse

Den første kristne menighet ble til i Jerusalem på pinsedag rundt år 30 e.Kr., og apostelen Paulus medarbeider Lukas forteller at “den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker” (Apg 2:41), samt at det i den første tiden “hver dag” ble lagt til “nye som lot seg frelse” (Apg 2:47).

“I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen” (Apg 2:5), skriver Lukas. Idet Den Hellige Ånd ‘kom over’ en utvidet krets av disipler som “holdt trofast sammen i bønn” (Apg 1:14) og de “begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne” (Apg 2:4), stimlet det snart en stor folkemengde sammen rundt dem. Mange av disse var såkalt diaspora-jøder, det vil si jøder som egentlig var bosatte utenfor landets grenser og talte det landets språk der de kom fra. De gjenkjente derfor det som ble uttalt gjennom disiplenes tungetale.

Selv om Jesus hadde gitt befaling om at evangeliet skulle forkynnes for “alle folkeslag” (Mat 28:19), forble apostlene i Jerusalem til å begynne med. Etter at Stefanus led martyrdøden, brøt det imidlertid ut en “kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria” (Apg 8:1). Vi vet også at mange dro helt til Damaskus i Syria. Det var naturlig at de delte sin kristne tro der de fikk anledning til dette. Lukas skriver forøvrig: “De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet” (Apg 8:4). På et senere tidspunkt forkynte apostelen Filip evangeliet i Samaria, og mange tok imot budskapet, som ble ledsaget av både fysiske helbredelser og åndsutfrielser. Filip ble også Guds redskap til å lede en etiopisk hoffmann til troen, samt døpe ham (Apg 8:26-39). Tilsvarende fikk apostelen Peter invitasjon om å ta inn hos militæroffiseren Kornelius i Cæsarea, hvor han forkynte evangeliet både for Kornelius selv og hans familie, samt for hans nærmeste venner.

Det var imidlertid Paulus som skulle bli selveste ‘hedningenes’ eller ikke-jødenes apostel. Etter sin kristne omvendelse rundt år 32-34 e.Kr., lot Paulus seg umiddelbart engasjere i utadrettet misjonsvirksomhet. Sammen med en rekke medarbeidere etablerte han menigheter innenfor både det nåværende Tyrkia og i Hellas, samtidig med at 13 av brevene han skrev til menigheter og medarbeidere, er bevart og har fått plass i Det nye testamente.

Allerede i løpet av Paulus såkalt første misjonsreise (46-48 e.Kr.), forkynte han evangeliet og etablerte menigheter i den romerske provinsen Galatia. Ikke mange år deretter, iallfall før år 50, skrev han så brevet til galaterne, og vi leser at jødiske inntrengere hadde prøvd å overtale galaterne til både å la seg fysisk omskjære og sannsynligvis også overholde spesifikke jødiske høytidsdager. Det er nok samme situasjon Lukas beskriver i Apostlenes Gjerninger hvor han skriver at inntrengerne hevdet at man ikke kunne bli frelst om man ikke var omskåret. Det var på denne bakgrunn at Paulus og medarbeideren Barnabas reiste opp til Jerusalem for å “legge stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste” (Apg 15:2). Her ble Paulus og hans evangelieforståelse anerkjent av de ledende i Jerusalemmenigheten.

Dette betyr ikke nødvendigvis at det var full læremessig overensstemmelse mellom Paulus og apostlene i Jerusalem. Mange av de jødekristne fortsatte å gå i synagogen og så gjerne på seg selv som de ‘rette’ jøder. Det er ikke usannsynlig om mange utviklet en særegen jødekristen teologi som både inkluderte krav om omskjærelse og lydighet mot loven i Det gamle testamente.

Like fullt synes de første jødekristne også å ha hatt en tydelig kristen identitet, iallfall om historien er korrekt som forteller at de kristne under opprøret som har fått navnet den første jødiske krig (66-70 e.Kr.) flyktet fra Jerusalem til byen Pella i dagens Jordan.  Det jødiske opprøret endte med at romerne i år 70 inntok Jerusalem og brente templet, i tillegg til at en million jøder skal ha blitt drept. Avstanden mellom de jødekristne og og jøder generelt ble ikke mindre, idet de kristne ikke ville delta i Simon Bar-Kokbas motstandskamp mot romerne i perioden 132-135 e.Kr. Romerne slo hardt ned på opprøret, og resultatet ble at jødene ble utestengt fra Jerusalem. Menigheten ble heretter bestående av ikke-jøder. Vi kjenner like fullt til spredte jødekristne retninger fram til 400-tallet som kombinerte troen på Jesus som Guds Sønn med overholdelse av Moseloven i Det gamle testamentet. Iallfall en av disse retningene, de såkalte ebjonittene, ble regnet som vranglærende idet de ikke anerkjente Jesus som Gud, men kun som et menneske som ved dåpen ble utrustet til profetgjerning.

Kristenforfølgelser

Romerne var generelt sett tolerant innstilte overfor jødedommen, og til å begynne med nøt de kristne menighetene godt av jødenes religionsfrihet, da de ble ansett for å utgjøre en egen retning innenfor jødedommen. De var dermed ikke pålagt å ære keiseren med å brenne røkelse for hans bilde og heller ikke pålagt å ofre til de romerske gudene. Forfølgelser forekom, men var til å begynne med lokale. Vi har allerede nevnt at Stefanus led martyrdøden i Jerusalem, og at menigheten for en tid måtte forlate byen. Jesus hadde endog selv profetert om forfølgelse, blant annet fra jødisk hold. Også Paulus ord om at “alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt” (2 Tim 3:12), er velkjente. Selv ble han sannsynligvis halshugget i løpet av keiser Neros regjeringstid (54-68 e.Kr.), hvor hundrevis av kristne måtte bøte med livet, da de fikk skylden for Romas brann i år 64. Apostelen Peter var blant dem som ble pågrepet og led martyrdøden, idet han ble korsfestet med hodet ned.

Nye spredte forfølgelser blusset opp under keiser Diokletians regjeringstid (81-96 e.Kr.), og det er nok i den anledning at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos, hvor han fikk synene som utgjorde fundamentet for det nytestamentlige skriftet Johannes åpenbaring.

At forfølgelsene var lokalt forankrede og forholdsvis spontane, skapte en viss usikkerhet vedrørende hvordan de kristne skulle behandles av statsmakten, og i år 112 skrev en av stattholderne i Lilleasia, Pliniys den yngre, til keiser Trajan hvor han spurte nettopp om dette. Trajans svar skapte presedens for en periode: nemlig at man ikke aktivt skulle forfølge de kristne, men de skulle straffes om de ble pågrepet og nektet å frasi seg kristentroen. Både biskop Ignatius av Antiokia og biskop Polykarp av Smyrna led martyrdøden under Trajans regjeringstid (98-117 e.Kr.).

Den første systematiske kristendomsforfølgelse oppstod under keiser Decius regjeringstid (249-251 e.Kr.), da mange kristne nektet å bøye seg for kravet om at alle innen en konkret dato måtte ofre til Romas guder. Forfølgelsen ble iverksatt over hele Romerriket, og videreført av keiser Valerian etter at Decius døde. Mange kristne led martyrdøden, mens andre enten gav etter for presset og ofret til gudene eller skaffet seg falske attester som sa at de hadde etterfulgt kravet.

Også under keiser Diokletian, med regjeringstid fra år 284 til 305, ble det utstedt lover mot de kristne. Blant annet ble det forbudt å samles til kristne møter, og mange ble både torturert og drept, særlig i Østromerriket. Først under keiser Konstantin stanset kristendomsforfølgelsene opp, først i Vest og siden også i Østromerriket.

Fra forfulgt minoritet til folkekirke og statsreligion

Konstantin ble enehersker i Vestromerriket i år 312, og sammen med keiser Licinius i Østromerriket utstedte han året etter en formell erklæring som gjorde kristendommen til lovlig religion i hele Romerriket. I år 324 kom det til et avgjørende slag mellom Konstantin og Licinius hvor sistnevnte måtte se seg slått, og Konstantin var heretter keiser også i Østromerriket.

Kirken opparbeidet seg gradvis særrettigheter og skulle etterhvert gå fra å ha vært en forfulgt gruppe til å bli forfølger. Keiser Theodosius, med regjeringstid fra år 378 til 395 e.Kr., forbød i år 391 annen gudsdyrkelse enn den som kristendommen foreskrev. Kristendommen var nå blitt statsreligion i Romerriket.

Slik jeg forstår det nytestamentlige skriftmaterialet, ble de første kristne døpt som troende, og gjerne så raskt som mulig. I så måte ble frelsende tro og dåp ved full neddykkelse sett på som nærmest uadskillelige størrelser. Når vi da leser om kvinnen Lydia (Apg 16:15) eller fangevokteren i Filippi som etter sin kristne omvendelse ble døpt “med alle sine” (Apg 16:33), hvilket kan inkludere både barn og eventuelle slavers barn, dreier det seg vel om alle innenfor husholdningen som var gamle nok til å kunne respondere positivt på det samme budskapet som både Lydia og fangevokteren allerede hadde tatt imot. Det kan imidlertid ikke ha tatt lang tid før dåpsforståelsen ble endret, og allerede på 200-tallet synes spebarnsdåp å være blitt praktisert. En annen endring er at mange valgte å utsette dåpen, gjerne helt til man lå på det siste. Dette hang delvis sammen med at man var begynt å praktisere en opplærings- eller prøvetid (katekumenatet) mellom omvendelsen og dåpen, og delvis fordi man oppfattet at dåpen gav tilgivelse for de syndene man tidligere hadde begått. Derfor, sannsynligvis, lot Konstantin seg døpe på dødsleiet.

Da kristendommen ble folkekirke og statsreligion, falt imidlertid prøveperioden bort, og medlemmene ble i stor grad nominelle i stedet for reelle kristne.

Kirkens organisasjon og maktstruktur

Apostelen Paulus opererer med ulike nådegavelister, og også i den første kristne tid etter apostelperioden kan vi lese om enkelttroende med særskilt nådegaveutrustning. Dette behøver likevel ikke, ideelt sett, å bety at det var noen konflikt mellom karisma og embete, det vil si hvorvidt lederansvaret skulle ligge hos karismatikeren eller embetsbæreren. Også styringsoppgaver er nådegaver gitt ved Ånden.

Tidlig på 60-tallet e.Kr. hadde Paulus virket på Kreta sammen med medarbeideren Titus, og Paulus dro deretter videre mens han overlot til Titus å innsette ledere i de nyetablerte menighetene. Det nye testamentet synes ikke å operere med noen fasttømret ekklesiologi (lære om menigheten), og de to nytestamentlige ordene presbyteroi og episkopoi var sannsynligvis synonyme betegnelser for menighetsledere, men etterhvert som de kristne menighetene vokste i antall og det ble behov for en nærmere ansvarsfordeling, fikk episkopoi en ny og utvidet betydning. Biskopene ble de øverste lederne, som igjen hadde presbytere og diakoner under seg som medhjelpere. Biskopen ble etterhvert leder for flere menigheter og utøvde læretilsyn med disse, mens presbyteren nå fikk en mer selvstendig posisjon som prest i en konkret menighet. Herved var det monarkiske episkopatet skapt.

Kirkens tro og lære

Allerede i Det nytestamentlige skriftmateriale leser vi om læremessige spenninger. Apostelen Peter ble offentlig irettesatt av Paulus, og særskilt i Paulus sine brever blir vi vitne til hvordan jødisk-inspirerte lovlærere med avvikende læreoppfatninger søkte å infiltrere menigheter han hadde grunnlagt. Ikke minst fastholdt disse omskjærelsen og overholdelse av loven under Den gamle pakt som vesentlige forutsetninger for at man kunne bli frelst. I den tidligste bevarte kristne litteraturgruppen etter Det nye testamentets skrifter, de såkalt apostoliske fedre, finner vi forøvrig hyppige negative referanser til jødedommen. Ikke minst gjelder dette for Barnabasbrevet fra omlag år 130 e.Kr., hvor Gud ifølge forfatteren regelrett hater den jødiske overholdelsen av budene. Delvis overlappende i tid med de apostolske fedre er en rekke skrifter forfattet av en gruppe menn som refereres til som apologetene. Nå er det imidlertid først og fremst ikke-jøder som er mottaksgruppe. De apologetiske skriftene argumenterer for kristendommens sannhet i polemikk mot hedensk religion og filosofi.

Som allerede nevnt, opplevde flere av de nytestamentlige menighetene indre, læremessige spenninger. Dette gjaldt ikke bare menigheter grunnlagt av apostelen Paulus. Også i Johannesbrevene blir vi vitne til spenninger. Utfordringene tiltar imidlertid etter apostlenes død.

Læreutfordringer i møte med Markion

En av oldkirkens alvorligste læreutfordinger ble til i konfrontasjon med Markion, som oppsøkte menigheten i Roma rundt år 140 e.Kr. Markion opererte med flere guder innenfor sitt trosunivers. Verden var ikke blitt skapt av den høyeste Gud, men av en ond, laverestående guddom, og verden som sådan var derfor ond. Jødenes gud, slik denne presenteres i Det gamle testamente, har dermed ingenting til felles med den høyeste Gud, Jesu Kristi Far, som er nådig og barmhjertig. Det gamle testamente må avvises da det ikke er inspirert av Jesu Kristi Far.

Markion avviste også en rekke av de 27 skriftene som siden har fàtt plass i vårt Nye testamente. Innenfor de skriftene som fikk godkjennelsesstempel, måtte han endog redigere bort sitater fra Det gamle testamente og bifallende utsagn vedrørende Det gamle testamentets Gud.

Det vil neppe være feil å si at Markion fremtvang en økt bevissthet blant kristne ledere hvor de måtte gjennomtenke sitt forhold til Det gamle testamente og Det gamle testamentes Gud. Markion aktualiserte også, sammen med gnostikerne, det såkalte kanonspørsmålet, som vi snart vil vende tilbake til.

Læreutfordringer i møte med gnostikerne

Gnostisismens opprinnelse er ukjent, men mye tyder på at den raskt fikk ulike læremessige avleggere, idet den både tok farge av ulike religioner og omformet dem. Noen av de læresystemene som flere av de nytestamentlige forfatterne indirekte argumenterer mot, kan representere et slags forstadium til gnostisismen…….

 

2 kommentarer til «Utdrag fra neste bok: om hva vi kan lære av kirkehistorien»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *